Hvorfor skal det være så vanskelig?

2 – 4 minutter

Mange av oss vet at vi kunne møtt oss selv med litt mer vennlighet. Vi har kanskje til og med anbefalt det samme til noen rundt oss. Og likevel – når det virkelig gjelder, når vi gjør en feil, ikke får det til eller kjenner oss utilstrekkelige – er den første reaksjonen sjelden omsorg. Den er kritikk. Hvorfor er det egentlig sånn?

Vi har lært å holde det vonde på avstand

For mange startet det tidlig. I oppveksten lærte vi, bevisst eller ubevisst, at noen følelser ikke hadde plass. Kanskje var det ikke trygt å vise at du var lei deg, sint eller redd. Kanskje ble du møtt med avvisning eller krav om å ta deg sammen. Kanskje var det rett og slett ingen som hadde kapasitet til å ta imot det du følte på. Og så lærte du å klare deg selv. Du tilpasset deg, holdt ut og fant måter å ikke kjenne fullt ut på det som var vondt. Det var det lureste du visste å gjøre da. Men følelsene dine forsvant ikke. De ble bare lagt til side.

Selvkritikk som en løsning

Det som skjer for mange er at selvkritikken overtar der følelsene skulle hatt plass. I stedet for å kjenne på sorgen over å ikke ha blitt sett, angriper vi oss selv. I stedet for å kjenne på frykten for å ikke høre til, analyserer vi hva vi gjorde galt. Det som skjer for mange er at selvkritikken overtar der følelsene skulle vært. I stedet for å kjenne på sorgen over å ikke ha blitt sett, angriper vi oss selv. I stedet for å kjenne på frykten for å ikke høre til, analyserer vi hva vi gjorde galt. Kritikken er et spor av at du en gang trengte et forsvar – og det forsvaret ble med deg inn i voksenlivet, lenge etter at behovet oppsto.

Hva terapeutiske samtaler kan hjelpe med

Å møte seg selv med mer vennlighet handler ikke om å tenke positivt eller bare å bestemme seg for å slutte å være hard mot seg selv. Det er sjelden det hjelper å tenke seg bort fra kritikken – fordi det ikke adresserer det som faktisk driver selvkritikken. Det som ofte må skje først, er å få tilgang til det som egentlig er vondt. Sorgen som aldri fikk bli sørget. Frykten som aldri fikk bli kjent. Behovet for å bli sett som aldri helt ble møtt.

I samtaler kan vi sammen nærme oss det som har vært vanskelig å kjenne på – i trygge rammer og i ditt eget tempo. Ikke for å grave opp fortiden for sin egen skyld, men fordi mange av erfaringene dine fortsatt lever i nervesystemet ditt. Det er der mønstrene har sitt utspring, hvor endringene kan skje. I emosjonsfokusert terapi er utgangspunktet at nye følelser kan endre på gamle mønstre. Når du får kontakt med det du bærer på – og møter det med forståelse i stedet for kritikk – begynner noe å løsne. Ikke fordi du har funnet løsningen, men fordi du endelig møter deg selv der du faktisk er.

En liten forskjell som kan bety mye

Ofte kan det å begynne å møte seg selv med litt mer forståelse kan gjøre en stor forskjell. Det løser ikke hele floken, men det kan hjelpe deg i å endre kurs. Og i den retningen er det mulig å bli litt bedre kjent med det du har å by på – og få møte alt det du finner der, med litt mer av det du gjerne gir til dem rundt deg.