I et systemisk, helhetlig perspektiv ser vi ikke mennesker som isolerte individer, men som en del av et større samspill. Den du er i dag er ikke bare et resultat av dine egne valg og egenskaper. Den er også formet av mønstrene i relasjonene rundt deg. Tenk deg for eksempel inn i en familie der en forelder ofte tok mye plass. Barna i familien tilpasset seg kanskje ved å gjøre seg litt mindre enn de var eller trekke seg litt unna. Og tenk deg et parforhold der den ene trekker seg unna når det blir vanskelig, mens den andre klamrer seg fast. Ingen av dem gjør dette så bevisst. De følger antagelig mønstre de har lært fra tidligere. Det er lærte måter å håndtere nærhet, avstand og trygghet på.
Vi blir til i møte med menneskene rundt oss. I familien, i vennskap, i parforhold. De relasjonene vi har hatt setter spor i oss på måter vi ofte ikke er klar over. De påvirker hvordan vi reagerer, hvordan vi møter oss selv, og hvordan vi er sammen med dem vi er glad i. Det vi vanligvis ikke tenker så mye på, eller kanskje egentlig ikke tror på, er at det aldri er for sent å endre på disse mønstrene.
I arbeidet mitt møter jeg mange mennesker som tror det er for sent. At siden de ble født inn i sin familie, og er blitt slik de er blitt, er det ikke mulig å gjøre noe med. Men ut fra min erfaring ser jeg ganske annerledes på det. Fortiden vår kan ikke slettes, men det som fortsatt lever av erfaringer i nervesystemet vårt og i de lærte mønstrene våre, de kan forandres. Og vi kan finne tilbake til og koble oss tettere på det som er viktig for oss.
I kroppen og følelsene
I emosjonsfokusert terapi er utgangspunktet at følelser er kjernen i hvordan vi knytter oss til andre. Når vi føler oss trygge i en relasjon, kan vi åpne oss, være sårbare og ta imot støtte. Når vi ikke gjør det, eller når sårene våre trigges, aktiveres gamle forsvarsmønstre. Vi trekker oss unna, angriper, eller fryser. Dette skjer ganske ubevisst i nervesystemet og kroppen, før vi rekker å tenke oss om.
For mange betyr det at konflikter i parforholdet eller familien handler om noe annet enn det de ser ut til å dreie seg om. Den tilsynelatende krangelen om hvem som glemte å handle, kan egentlig handle om å føle seg oversett. Tausheten mellom to mennesker kan egentlig handle om frykten for avvisning. Når vi forstår hva som egentlig driver samspillet mellom oss, de underliggende følelsene og behovene våre, kan det endre noe grunnleggende i hvordan vi møter hverandre.
Det vi bærer med oss
Forskning på tilknytning viser at de erfaringene vi gjør tidlig i livet, i møte med omsorgspersonene våre, legger grunnlaget for hvordan vi forholder oss til nærhet og trygghet gjennom hele livet. Men det betyr ikke at vi er låst i det vi lærte som barn. For mange mennesker har mønstrene vi sliter med i voksenlivet røtter vi kanskje ikke har sett ordentlig på. Vonde opplevelser og relasjoner setter spor. Men trygge relasjoner gjør også det. Og her ligger det noe fint. Vi kan skape nye erfaringer, i terapi, i parforholdet, i familien, som gradvis gir nervesystemet vårt ny læring.
Utvikling alene og sammen
Noen ganger er det mest nyttig å fokusere på denne læringen individuelt. Å forstå mer av sine egne mønstre, hvor de kommer fra, og hvordan de påvirker relasjonene våre. Å få tilgang til følelser som lenge har vært lagt til side. Å bygge en tryggere og mer støttende relasjon til seg selv, som et grunnlag for tryggere relasjoner til andre. Andre ganger er det mest nyttig å jobbe sammen. I parterapi kan to mennesker begynne å se hverandres mønstre med nye øyne – og finne nye måter å møte hverandre på. I familiesamtaler kan samspillet mellom foreldre og barn utforskes og justeres, slik at alle får mer av det de egentlig trenger. Og ofte henger det sammen. Når en person begynner å endre seg, reagerer annerledes, setter grenser, eller åpner seg mer, påvirker det hele systemet. Endring i en del av systemet skaper bevegelse i resten.
Det er ikke for sent
Kanskje har du gått lenge med noe du ikke visste helt hva du skulle gjøre med. En relasjon som ikke fungerer slik du ønsker. En måte å møte deg selv på som koster mer enn den gir. En kropp som sier ifra på måter du ikke forstår.
Det er ikke for sent å se nærmere på det. Ikke for å grave i fortiden, men fordi forståelse åpner for endring. Selv små endringer, kan gjøre store forskjeller. Vi er ikke ferdige utviklede selv om vi er voksne. Ingen av oss er det. Vi kan finne tilbake og bli bedre kjent med oss selv. Nye og gode erfaringer er mulig. Og jeg tenker at det kan være frigjørende å ta inn over seg. Jeg tror vi mennesker har en mye større kapasitet til utvikling enn vi ofte tør å håpe på.
